Geologisk forklaring av lokaliteten
Hovedøya i Indre Oslofjord består hovedsakelig av foldete avsetningsbergarter fra ordovicium og silur, men øya er gjennomskåret av størkningsbergarter (eruptivganger) fra perm. Bergartene, i kombinasjon med et gunstig klima og flere hundre års kultivering, har gitt øya et rikt biologisk mangfold.
På Hovedøya, den største øya i Oslofjorden, eksponeres skifre, sandsteiner, konglomerater og kalksteiner fra ordovicium og silur. I tillegg finnes permiske ganger som trenger inn i de eldre bergartene på tvers av lagflatene. Vi finner også eksempler på forkastninger.
Hovedøya er 469 mål stor og ble kjøpt av Oslo kommune i 1952. Hovedøya forvaltes av Friluftsetaten.
Allerede i 1935 fredet Stortinget berggrunnen på Hovedøya, og i 2006 ble det opprettet to naturreservater og ett landskapsvernområde. Vernet innebærer at det er forbudt å plukke blomster, skade busker og trær, ta bort egg og ødelegge reir, forstyrre fuglelivet, og skade fjellgrunnen og kystlinjen. Grilling er kun tillatt på anlagte grillheller.
Hovedøya er godt kartlagt, men også utmerket tilrettelagt for geologiske turer på egen hånd. For det formålet er håndboka ?Oslo-traktenes geologi med 25 turbeskrivelser? utmerket. Til sammen 9 lokaliteter blir beskrevet.
Øyas mest kjente attraksjon er ruinene etter klosteret. Byggingen begynte i 1147. Alle typer stein fra øya er benyttet i klosteret, men det er også hentet inn stein utenfra.
Steinbruddet på Hovedøya forsynte i 1633 Akerhus festning med byggemateriale. I dag kan man utforske 12 større steinbrudd på Hovedøya, og det antas at det eldste stammer fra rundt 1200-tallet.
Vi oppfordrer brukerne av geofunn.no til å legge inn egne geofunn på Hovedøya med koordinater og beskrivelse av spesielle geologiske lokaliteter.
Utgangspunkt
Hovedøya er et populært friområde for Oslos innbyggere, og det går rutebåt fra Vippetangen, nedenfor Akershus Festning, hele året. Båten legger til ved Munkebrygga på nordsiden.
Stikkord
Oslofeltet, kambrosilur
