Geologisk forklaring av lokaliteten
Nå viste det seg raskt at denne grensen var skjult under vegetasjon, men ved å gå ut på odden på østsiden av stranden kom Lyell over en annen lokalitet som fascinerte ham, et lærebokeksempel på hvordan forholdet mellom bergarter ute i felt kan fortelle noe om deres relative alder, det vil si hvem som kom først, hvem som kom sist.
Her ser vi at en berggrunn som består av tykke, alternerende lyse og mørke bånd av nord-sør-strykende granitt og amfibolitt, skarpt overskjæres øst-vest av en et par fot tykk, mørk gang av en basaltlignende smeltebergart som har strømmet opp i en sprekk i den opprinnelige bergbygningen.
Det er vanskelig å forestille seg en naturlig geologisk prosess som ville skape det samme bildet om gangen var eldst, altså hvor gangen stod der først, og så la de mørke og lyse båndene seg pent på hver side. Alt tyder her på en overskjæring av noe som en gang var kontinuerlig sammenhengende. Gangen må altså være relativt yngre enn grunnfjellet. Moderne, absolutte dateringer med istoper vil vise at det sannsynligvis ligger mange hundre millioner år mellom dannelsen av grunnfjellet, som her er over en milliard år gammelt, mens gangen sannsynligvis stammer fra den langt senere perm-tiden hvor det var mye eruptiv og intrusiv virksomhet i Oslofeltet.
Men så har det skjedd en ny forandring, en ny sprekkdannelse, etter at den tykke gangen størknet i sprekken. Smeltebergartsgangen overskjæres av et par tykke årer med det hvite til glassklare mineralet kvarts, avsatt i en sprekk fra en veske med grunnstoffene silisium og oksygen (SiO2), det samme som glass. Årer som altså er relativt yngre enn smeltebergartsgangen. Vi har altså tre distinkte epoker: grunnfjellstid, smeltebergartstid og kvartsåretid. I den siste har det også funnet sted en liten forskyvning til siden av den nederste delen av smeltebergartsgangen.
Slike feltforhold er en viktig kilde til å forstå hvordan berggrunnen og landskapet har blitt til, og man må ut i naturen for å observere dem. Lyell ble så inspirert av dette at han tegnet en skisse i sin feltnotisbok, og deretter ble den til et tresnitt i Elements of Geology (1838: 214).
Kunne denne lokaliteten gjenfinnes nesten to hundre år etter Lyells Norges-besøk? En vakker sommerdag fotgikk jeg hele strandkanten fra Tofte i øst til Rødtangen i vest, ytterst på Hurum-halvøya, og det kunne ikke være tvil: det finnes bare én lokalitet som svarer til Lyells illustrasjon: «Mitt geofunn». Vi ser også hvordan feltobservasjonen ’abstraheres’ og forenkles i skissen og læreboken for å få frem det viktige. Blant annet er de lyse og mørke båndene i grunnfjellet gjort slankere enn i virkeligheten. Noe av grunnen til abstraksjonen kan være at Lyell ser ut til å ha tegnet skissen etter hukommelsen utpå kvelden. Kanskje fikk han ikke sove før han også hadde festet dette norske geofunnet til papiret? Det var tross alt for godt til å gå i glemmeboken …
Utgangspunkt
Buss fra Oslo til Tofte (følg stranden vestover) eller til Holmsbu, Rødsanden (følg stranden østover).
