Geologisk forklaring av lokaliteten
De fleste kan være enige i at kysten med sjøsprøyt mot runde sva er en særlig kvalitet ved landet vårt. At det er slik, kan vi takke istiden for. Det var isbreene og smeltevannselvene som ripet, skurte og polerte fjellet slik at vi fikk U-daler, jettegryter og svaberg. På Herfellodden og mange andre steder kan vi se skuringsstriper etter breene som for ti tusen år siden gnisset seg fra innlandsisen mot havet på en såle av grus og sand.
Det er ikke likegyldig hva slags bergarter isen fikk forme svaberg av. De kjente svabergene på Sørlandskysten er gode, men ærlig talt nokså knudrete på grunn av fjellkjedebergartene de er formet fra. I badegjestens øyne er svabergkvaliteten innover i Oslofjorden helt forferdelig på grunn av de smuldrete og spisse skifer- og kalksteinslagene der.
Larvikitt er derimot det perfekte materialet. Prydsteinen, som består av blåskimrende feltspatkrystaller som forandrer farge etter hvordan lyset faller på dem, finnes i og rundt Larvik. Veien til Ula går rett forbi Klåstad-bruddet der de bryter mørk larvikitt i stor skala. Svabergene i Ula-området er så polerte og slette at jeg vil påstå det ikke finnes maken i Norge.
For oss som elsker sjøbad og geologi, er Herfellodden et funn. Isen og breelvene har slipt svaberget i så mange glatte kurver at alle kan finne et parti der egen kroppsfasong sitter behagelig mot berget. Den grå, jevne fargen på larvikitten gjør at svaberget aldri blir for varmt i sommersola. Badevannet er varmere enn på Sørlandskysten, og de spesielle meteorologiske forholdene i ytre Vestfold gjør at sola skinner flere timer her enn de fleste andre steder i Norge. Mellom badene kan en nyte de polerte bergflatene med store, sammenvokste krystaller. Disse størknet fra magma langt nede i jordskorpa i perm-tida, da Oslofeltet ble rammet av store vulkanutbrudd.
Er du blant dem som foretrekker sandstrand, så dra likegodt til den spektakulære Ulastranda som ligger mellom høye larvikittknauser på den andre siden av havna. På gangveien dit finner du Ula naturminne, en berømt forekomst av svært store, krystaller av blå «månestein» i en sprekk i larvikitten. Blåskinnet, både i «månesteinen» og larvikitten, kommer av mikroskopisk sammenvekst av alkali- og plagioklas-feltspat. Selv om de lyse områdene på Månen faktisk også er av plagioklas, så er det nok heller fantasien og det nattaktige blåskinnet som har gitt «månesteinen» navn.
Utgangspunkt
Fra Ula, som er skiltet fra fylkesvei 303 mellom Larvik og Sandefjord, følg veien gjennom trehusbebyggelsen til venstre for havna. Videre til venstre opp Ulamyra fram til enden av jordet. I veikrysset ved postkassestativet, ta til høyre forbi bommen. Kort etter er Herfellodden skiltet til venstre på turvei gjennom skogen og over bekken.
