Geologisk forklaring av lokaliteten
Fra Dronningens utsikt, eller ved rampen for hangglidere øverst i Dronningveien nær Krokkleiva, ser vi store deler av Norges geologi. Der hvor bakkestupet skrånet ser jeg langt i det fjerne Gaustatoppen med sine prekambriske kvartsitter. Snur jeg blikket mot nord, i retning Hønefoss hvor de fjerne åser blånet, ser vi deler av de kaledonske skyvedekkene. På vestsiden av Tyrifjorden, der de brede fjorder som skar seg inn i bukt, dekker kambriske skifre over prekambrisk grunnfjell. Øyene i Holsfjorden og Steinsfjorden og lavlandet med store åkrer, den vide bygd, består av svakt foldete kambro-silurbergarter. De sollyse sletter er avbrutt av skogkledde koller og høydedrag som sammen med øyene i hovedsak består av øvre ordoviciske og siluriske kalksteiner. De vide bygd, vest for Steinfjorden, utgjør forøvrig et cuestalandskap (sagtakklandskap). Øverst i Dronningveien står vi på permiske lavaer. Vender vi blikket mot sør-vest, ser vi også permiske batolitter i Finnemarka. Mot nordvest, bak Hønefoss, ligger terrassene Hensmoen og Eggemoen. Sandtakene utgjør den øvre marine grense fra siste istid. Elven så jeg blinke og krumme seg så smukt er vel en god beskrivelse av den fluviale Storelva med sine meandre.
Til tross for den majestetiske utsikten og den storslåtte regionale geologien vi ser fra Dronningveien, med en unik fossil fauna og flora i kambro-silurlagrekken, er det de spektakulære karbonatoppbygningene på øyene og høydene som etter min menig er unike for Fastlands-Norge. De fleste ryggene på land (cuestalandskapet) og øyene har utspring fra rev, biohermer og biostromer dannet i tropisk klima («warm water carbonate factory»). Mens Svartøyene og Ullerntangen er eksempler på rev og biohermer fra sen ordovicium (ashgill/katanian), består de fleste andre kollene og øyene av karbonatoppbygninger fra silur (llandovery og wenlock).
Svartøyene har fjell i dagen som gir oss et fantastisk innblikk i et øvre ordovicisk tropisk karbonatrev. Revene ble etablert under en transgresjon over en prograderende sandig kystlinje. De tilhører sammen med sandsteinen under Langøyeformasjonen en blandet silsiklastisk/karbonatavsetning. På mange måter er formasjonen typisk for avsetningene i øvre ordovicium og silur på Ringerike som viser syklisk oppstart og drift etterfulgt av stans på karbonatfabrikken, noe som kan relateres til relative havnivåforandringer og/eller økt input av sand eller leire. Spennende er det også at det lukter parafin av kalksteinene. Det er hydrokarboner (bitumen) i de kalsittsementerte porerommene fra rev og inter-revavsetningene. Sannsynligvis er dette bevis på en tidligere akkumulasjon fra en oljefelle. Men jeg er redd vi er ca. 300 millioner år for sent ute for et økonomisk oljefunn på Ringerike.
Øyene og kollene brukes i dag i svært liten grad til undervisning, formidling og forskning. Mange av øyene er lett tilgjengelige med båt, men enda mer fasinerende er det å spenne på seg skiene sent på vinteren og skøyte på skaren. Men sjekk isen. Isfiskere som ikke hoier eller vifter febrilsk med armene er et godt tegn på trygge forhold.