Geologisk forklaring av lokaliteten
Hvordan har så disse mektige storveggene blitt til?
Historien begynner lenge før istidene. Tilbake i Mesozoikum var landskapet i Skandinavia erodert ned til en plan flate nær havnivået. I Palaeogen hevet denne flaten seg og dannet et domeformet høyereliggende område på den Skandinaviske halvøy. På denne tiden som var preget av varmt og fuktig klima, begynte elver å erodere mindre daler i landskapet.
Rester av dette før-istids landskapet kan observeres på de over 1000 meter høye fjellene i Ulvanåsomassivet på sørsiden av Uskedalen. Også i Rosendalsfjellene kan en se rester av disse gamle dalene og det som vi kaller den paleiske flaten. Det som avslører alderen på disse landformene er blokkhavet, og spesielt funn av gibbsitt og leirmineraler som kaolinitt og smektitt nede i forvitringsprofilene (regolitten). Disse mineralene er resultat av kjemisk forvitring i et varmt og fuktig klima, og anses som en indikasjon på at den paleiske flaten og blokkhavet ble dannet før den store nedkjølingen og istidene som startet for omtrent 23 millioner år siden. Se GEO365 artikkelen Fjellenes oppsprukne gulv.
Uskedalen ligger på grensen mellom massiv granodioritt i Ulvanåsomassivet og mindre hardføre bergarter (bla Glimmerskifer) i Kjerlandssido og Hauglandsfjellet på nordsiden av dalen. Det var trolig et gammelt elveløp langs denne bergartsgrensen som var spiren til dannelsen av Uskedalen. Gjentatte nedisinger grov dalen dypere og skapte de bratte fjellsidene som er karakteristisk for U-dalen i dag.
Spor av yngre nedisinger finner en på fjellet nord for dalen der en kan se endemorenene Langhaugane vest for Mannsvatnet. De majestetiske botnene på nordvestsiden av Ulvanåso bærer preg av erosjon fra alpine breer i som nok har eksistert også i perioder da isen i dalen var borte.
Selv om landskapet i Uskedalen har blitt dramatisk omformet under de 30 -40 istidene i kvartær tid har likevel den paleiske overflate blitt bevart som topp-platåer og avrundede fjellhøyder som har stukket opp av isen som nunataker.
I interglasiale perioder, som nå, er det gravitasjons-drevet massebevegelse som sørger for massetransporten og nedbrytning av fjellsidene. På nordsiden av dalen er dalsidene i stor grad dekket av sidemorene. Disse massene flytter seg mot dalen i stort volum, men stort sett langsomt ved jordsig. Mer dramatisk, men mindre betydningsfull i forhold til volum, er steinsprang i forbindelse med frostsprengning fra Ulvanåso veggene.
En prosess som har vært med på å forme Uskedalen til en klatreperle på nivå med Yosemite er hypogen eksfoliasjon. Denne prosessen har gitt opphav til de glatte fjellsidene som innbyr til storveggsklatring. På de naturlig sikrede klatrerutene i Uskedalen setter gjerne klatrerne sikringene sine i sprekker (riss) mellom store flak som er parallelle med overflaten til fjellet. En antar at sprekkene er resultat av trykkavlastning i, den ellers homogene granitten, ved at den ekspanderer mer ved overflaten enn dypere i fjellet. De overflate-parallelle sprekkene og flakene følger dermed de bratte veggene rundt topografien til de is-eroderte dalsidene.
Vil du ta deg en tur gjennom Vestlandet’s geomorfologiske historie, enten du klatrer eller ikke, er en Uskedalshelg i mai absolutt å anbefale.
Utgangspunkt
Fra Bergen følger du E39 til Os. Ferge Hatvik Venjaneset. Kjør via Eikelandsosen og Mundheim til Gjermundshavn. Ferge Gjermundshavn-Årsnes. Kjør på R48 forbi Rosendal (eller stopp gjerne for en tur i Baroniet). Passer Dimmelsvik før du kommer til Uskedalen. Ta til venstre opp dalen.
Fra Stavanger følg E39 til Skjærsholmane på Stord. Ferge til Ranavik i Kvinnherad. Følg R48 forbi Herøysund og ta til høyre opp Uskedalen.
I Uskedalen anbefales fotturen til Ulvanåso via Låganåso. Parker ved bro like innenfor Haugland. Her er skiltet sti mot Ulvanåso. Turen byr på mer enn 1100 m stigning og er i steinete terreng, men utsikten er vel verdt strevet. Ønsker du en luftigere vei til toppen og har svaskoene med kan du velge ruten via Akslo og Kolkjerreryggen. Nedre del byr på dieder formasjoner, mens øvre del er en fin tinderanglingstur over den smale eggen mot Ulvanåso’s høyeste punkt, Høgeteen.
