Geofunn | Geofunn: Jibbeheia

[gallery columns="1" ids="1836"]

Geologisk forklaring av lokaliteten

Denne geotoppturen er helt og holdent inne i Helleren anortositten. Anortositt er den klart mest dominerende bergartstypen i Magma Geopark. Mens anortositt er veldig vanlig i dette området er den ellers i resten av verden en meget sjelden bergart (de lyse områdene på månen er anortositt). De fleste krystalline bergarter (bergarter som har krystallisert fra et magma) består av flere mineraler, men anortositten består nesten utelukkende av et enkelt mineral som heter plagioklas. Plagioklas er et silikat mineral dvs. at mineralet er bygd opp rundt elementene silisium og oksygen, i tillegg inneholder det elementene kalsium, natrium og aluminium. Den kjemiske sammensetningen ligger mellom NaAlSi3O8 og CaAl2Si2O8 og plagioklas er et medlem av mineralgruppen feltspat. Siden plagioklas ikke inneholder elementer av metaller som for eksempel jern er det et lyst mineral med en relativt med lav densitet (2.7 g/cm3) dvs. relativt lett.

Helleren anortositten dekker et område på ca 160 km2. Den krystalliserte fra et magma (med en temperatur på 1100-1200°C) for ca 930 millioner år siden i et stort magma kammer hele 20-25 km under jordoverflaten. Magmaet trengte inn i de eldre bergartene (vertsbergartene) som besto av gneiser og to andre anortositt legemer (Håland og Egersund-Ogna) som var dannet relativt kort tid før Helleren. Senere ble Helleren anortositten selv intrudert øst av den sydlige delen av den lagdelte Bjerkreim-Sokndal intrusjonen og av en enda yngre intrusjon som strekker seg fra Rekefjord i syd til Eia i nord. Eia-Rekefjord intrusjonen består av en bergartstype som blir kalt Jotunitt. Navnet kommer fra Jotunheim regionen hvor den er veldig vanlig. I sør fortsetter anortositten ut i havet. Den reelle størrelsen på Helleren anortositten kjenner vi derfor ikke.

De glasiale avleiringene (istidsavleiringene) består av en miks av forskjellige materialer i forskjellige størrelser fra kampesteiner, grus, sand og silt til leire. Det finkornede materialet under og mellom steinblokkene er ganske fruktbart noe som har bidratt til at trær har kunnet vokse her.

På fjelloverflaten kan du se horisontale striper, disse ble dannet av steiner som var fanget mellom isen og fjellet, og dratt med bortover fjellsiden. Du ser også noen få yngre årer av en krystallin bergart.

Oppe på platået er det relativt få trær, vegetasjonen domineres av einerbusker og røsslyng. Området her representerer den tredje planteregion eller klimasone på turen med skogen i bunn av dalen og ?urskogen? som de to andre. Bergarten her oppe er en grovkornet massiv anortositt og ser man nærmere etter ser du noen større mørke krystaller av ortopyroksen og plagioklas. Området preges også av mange årer/ ganger av en yngre kvartsholdig bergart som skjærer igjennom anortositten. Gangene er fra få ca opp til ca 10 cm tykke. På mange av de glatte fjellsidene kan du se spor etter isen, horisontale skurestriper og stein i forskjellige størrelser ligger strødd utover området, etterlatt av isen.

På turen vil en kunne se flere ganger. Disse gangene inneholder kvarts og er en type granitt som kalles charnokitt og som bl.a. opptrer som store fjellpartier sentralt i den lagdelte Bjerkreim-Sokndal intrusjonen. Noen av gangene kan følges mange 10-talls meter. På toppen danner disse charnokitt-gangene et større nettverk, og her har det vært mer enn en episode eller begivenhet med dannelse av ganger. Gangene er dannet av smeltet fjell (magma) som fulgte sprekker i fjellet. Anortositten må da ha vært så avkjølt at det er kunnet blitt dannet sprekker i den. Kornstørrelsen på bergarten avhenger av hvor fort bergarten er blitt avkjølt. Rask avkjøling gir små krystaller, skjer det meget raskt rekker det ikke å bli dannet krystaller og vi får glass istedenfor. Smeltet glass er kunstig laget magma. De gangene vi ser her er derimot ganske grovkornede og har dermed blitt sakte avkjølt, noe som tyder på at anortositten fortsatt var varm men kald nok til at det ble etablert sprekker.

Anortositten viser også i seg selv noen ujevne bånd som reflekterer mer eller mindre systematiske variasjoner i kornstørrelse. Fra toppen kan man ane størrelsen på Helleren anortositten. Den går til Rekefjord havn (sydøst). Det skogkledde lavereliggende området nord for Rekefjord består av krystalline bergarter som intruderte (trengte inn) inn i Helleren anortositten som da var vertsbergart for disse; den sydlige delen av den lagdelte Bjerkreim-Sokndal intrusjonen og Eia-Rekefjord jotunitten. Lengre mot øst på den andre siden av det bevokste området ses runde bare åser som tilhører Åna-Sira anortositten. Utbredelsen av Helleren anortositten er ca 4 km ut til kysten (hvor den fortsetter utover under havet) og minst 6 km vestover og ca 19 km nordover. Bergartstypen anortositt består av over 90 % av mineralet plagioklas. Ser du nærmere på bergarten under føttene dine kan du se de enkelte plagioklaskorn, og måler du størrelsen på dem forstår man at Helleren anortositten består av tusenvis av millioner med plagioklas krystaller!

På overflaten til bergarten nær toppen av Jibbeheia ses noen interessante C-formede merker som ofte ses i grupper. Disse ble dannet av steinblokker som ble presset mot fjellsiden av isen og ble rykkvis dratt med isen. Disse merkene kalles for sigdemerker og opptrer i to motsatte retninger i forhold til isbevegelsen. De små er konkave (krum bue som danner en dal) mens de store en konvekse (krum bue som danner en topp) i forhold til hvilken vei isen har beveget seg; her mot syd.

Turbeskrivelse

Ta av fra RV-44 ved veiskilt mot Rekedal. Etter 1,7 km, ved Podlen, ta av til høyre ved ?badeplass-skilt? . To parkeringsplasser, en ved badeplassen ved Pollen og en lengre opp mot Rekedal.
Selve turen tar omtrent 3 timer og følger merket sti.