Geologisk forklaring av lokaliteten
Men støttene er ikke så gamle, bergarten de er laget av er derimot mye eldre. Marmor er en merkelig bergart, tilsynelatende like hard som gneis og granitt, men den har den egenskapen at den er lett oppløselig av vann, surt vann. Regnvann er naturlig surt, med en pH på 5,5, på grunn av at vann reagerer med karbondioksid. Denne oppløsningen skjer svært fort sammenlignet med de fleste andre bergarter. Rennende vann over ei marmorflate kan løse opp så mye som 1-3 millimeter i året i vårt klima. Rundt på støttene i sirkelen kan du se at også her løses marmoren opp, og monumentet må nok restaureres innimellom for at inskripsjonene skal bevares.
Oppløsningen synes som renner og som groper, slike oppløsningsformer kaller vi karst. På gravsteder med gravsten av marmor kan du se det samme, vil du bevares for ettertiden er altså ikke dette bergarten å velge. Den mest kjente karstformen er grotter, i kalkstein eller marmor.
Kanskje ikke så vanlig her i Rogaland, men ta turen til Ytraberget ved Røyneberg, der er det nemlig et geofunn [i arbeid] om akkurat dette. Marmoren er en avsetningsbergart, en sedimentærbergart avsatt i et hav. Den har sin opprinnelse i kalkskall og rester av marine organismer. Bergarten marmor er bygd opp av mineralet kalsitt eller kalkspat. Marmoren du ser her tilhører et skyvedekke kalt Boknafjordekket. Dette skyvedekket besto av bergarter fra Grønlandsområdet, og ble skjøvet inn og foldet over Rogaland under den kaledonske fjellkjededannelsen. Alderen på bergartene er ikke kjent nøyaktig, men anslått til å være proterozoiske, det vil si 2500 millioner til 545 millioner år gamle, trolig nærmere den yngste alderen.
Om det er noen fossiler igjen i marmoren er usikkert, men du kan lete, mesteparten av spor etter liv ble ødelagt da bergartene ble utsatt for høy temperatur og trykk og ble omdannet fra kalkstein til marmor. Marmor er mye brukt som bygningsstein, også i Stavanger som på første etasje av Rogalands Avis/ Bøndenes Hus i Klubbgata 1, tegnet av G. Helland og reist i 1956. I tillegg brukes kalkspat i knust form, i tannkrem, i maling, i bakepulver, i tabletter, i sement og som jordforbedringsmiddel.
Marmorsirkelen sto opprinnelig på en av utkikksbalkongene til Stavanger Turistforenings Harald Hårfagreborg, ferdigstilt i 1895. Bygd for å gi Siddisene et utkikkspunkt fra den gang oppmålte 135 meter over havet. Her kommer flyttblokken tilbake igjen, den ble glemt under målingen. Først nå har den blitt rettmessig tatt med i høydemålingen, og har hevet åsen til 138,95 meter over havets nivå. Til mulig forergrelse for Jåttånuten som ble skjøvet ned til andreplass over Stavangers høyeste punkt.
Hårfagreborgen inngikk som en del av tyskernes forsvarsverk under 2. verdenskrig og ble ikke bygd opp igjen etterpå. Teletårnet ble ferdigstilt i 1964, og steinsirkelen havnet etter hvert på dagens sted. Slik får det også ett lite slektskap med flyttblokken på toppen. For marmoren er ikke herfra den heller, den kommer fra Nord-Talgje, hvor den ble brutt. Det fins altså marmor nærmere her vi står, men Nord-Talgje hadde den beste kvaliteten.
Utgangspunkt
Fra Stavanger sentrum følges motorveien mot sør (Sandnes), ta av ved første avkjørsel (E39 nord), sving av mot Ullandhaug og Universitetet i Stavanger, følg skilting til Ullandhaugtårnet. Parkeringsplass ved foten av den bratte asfalterte veien opp. Bussrutene 4 (gå av ved Ullandhaugleitet), 6 og 7 (gå av UiS og gjennom Botanisk hage) passerer alle i rimelig nærhet. Besøket kan også kombineres med en tur til Jernaldergården, Botanisk hage og turområdet Sørmarka.
Kilder:
Stein-Erik Lauritzen: Grotter Norges ukjente underverden (2010), Tun forlag.
Erik Thoring: På tur i Stavangers natur 32 turområder i byens natur – og kulturlandskap (2000), eget forlag.
