Geologisk forklaring av lokaliteten
Det er blitt brukt rundt 70 forskjellige steintyper i bygningen. De aller fleste er brukt under restaureringsperioden, og stammer fra steinbrudd spredt over det ganske land.
I middelalderen, derimot, var kun et fåtall steinbrudd benyttet. Den bergarten som dominerte i de eldste (romanske) byggetrinnene, var en myk grønnskifer fra Øye ca. to mil sørvest for Trondheim. De gamle steinbruddene fra middelalderen er fremdeles synlige under en bratt skrent, og vi kan se huggemerker, uferdige steinblokker og arbeidsplasser.
Denne grønnskiferen er omdannet lava, som en gang for mellom 400-500 millioner år siden strømmet ut på havbunnen. Men lenge etter, mens lavaen var begravd flere kilometer under overflaten, ble den presset sammen og skviset skikkelig under dannelsen av den kaledonske fjellkjeden. Slik ble den forvandlet til en myk og huggevillig bergart!
I de samme geologiske formasjoner som grønnskiferen finnes i er det også kleberstein. Således finnes det gamle klebersteinsbrudd ved Øye og videre sørover mot Klungen og Huseby. Den samme sonen kommer fram igjen inne i Trondheim ved Bakkaunet, der det også er rester av svære steinbrudd. Denne klebersteinen har vi navngitt “trondheimskleber”; den skiller seg ut fra mange andre ved å være ganske tett i kornet og har en distinkt, blågrå farge. Den er særdeles holdbar og meget godt egnet til hugging av ornament og skulptur.
Men kirken hadde også flere marmorbrudd. Ett finner vi ved Frøseth nær Steinkjer. Denne typen marmor er hvit med litt skyer av grafitt, og er særdeles egnet til plater. En annen forekomst ble utnyttet så langt unna som på øya allmenningen i Roan! Dette er også en hvit marmor, men i motsetning til den ved Steinkjer er den usedvanlig sterk og egnet til lange, slanke søyler.
Utgangspunkt
Nidarosdomen ligger sentralt i Trondheim, ca. 500 m nordøst for Elgseter bru.
