Geofunn: Stevns Klint

Geologisk forklaring av lokaliteten

Det er ikke det tynne leirlaget som preger klinten rett nedenfor Høyerup gl. Kirke. Langt derifra. Det er knapt nok synlig. Men vi vet det er der. Flerfoldige meter over rullesteinstranda ligger det et tynt lag i små forsenkninger. Rett over det laget som danskene har kalt Skrivekrittet, og like under det laget som kalles Bryozokalken («Mosdyrkalken»)[1].

Det er de hvite kalksteinslagene som fanger oppmerksomheten når vi fra utsiktspunktet vårt ved kirken skuer ut over klippene. Under ligger Skrivekrittet. Over troner Bryozokalken. Begge forteller de litt av historien om hvordan Danmark ble til.

Skrivekrittet er bløtt. Vind og bølger rusker kontinuerlig med seg fint støv og farger sjøen utenfor grå. Bryozokalken er hard og står i mot stormene. Men den brekker opp og raser ned når fundamentet under forsvinner.

Skrivekrittet består av mikroskopiske kalkskall (kokkolitter) som drysset ned på bunnen da ?fantasillioner? med bittesmå (<0,01 mm), planktoniske alger (kokkolittoforider) døde. Bryozokalken består av skjeletter fra små kolonidannende mosdyr som levde på havbunnen.

De hvite kalksteinene langs Stevns Klint er altså rester av skall fra dyr og planter som levde i havet i slutten av kritt og begynnelsen av tertiær. Det aller meste er alger og kolonidyr, men den som er riktig ivrig (og heldig) kan også finne skjelettrester av for eksempel sjøpinnsvin, samt tenner av hai og øgler.

Løste mysteriet

Det er et av geologiens aller største mysterier som har brakt oss til denne perlen på østkysten av Sjælland.

For 65,5 millioner år siden forsvant omtrent 70 prosent av alle plante- og dyreartene på Jorda i løpet av et geologisk øyeblikk. Dinosaurenes tidsalder tok brått slutt etter at denne fascinerende dyregruppen hadde dominert landjorda gjennom i mer enn 160 millioner år (fra tidlig i trias, gjennom hele jura og kritt). Selv mektige Tyrannosaurus Rex måtte bøte med livet. Ammonittene led samme skjebne. Kokkolittoforidene vansmektet også. Bare et lite antall arter overlevde katastrofen.

Årsaken til masseutslettelsen har ridd paleontologene som en mare gjennom 150 år. Men ingen av forklaringene som har blitt foreslått opp gjennom årene har stått til troende. Inntil Luis Alvarez (fysiker) og sønnen Walter (geolog) i 1980 argumenterte overbevisende for at en gigantisk meteoritt kolliderte med Jorda i slutten av kritt[2]. Nedslaget var så kraftig og hadde så stor innvirkning på miljøet at for de aller fleste artene ble livet utålelig. De bukket under.

Ti år senere ble det funnet et krater utenfor Yucatanhalvøya i Mexicogulfen. Krateret er 180 km i diameter og vitner om at en kjempemeteoritt traff Jorda presis for 65,5 millioner år siden. Funnet ble sett på som det endelige ?beviset? for meteoritt-hypotesen.

Et tynt leirlag

Fiskeleret ble avsatt for ganske nøyaktig 65,5 millioner år siden. Rett etter at meteoritten traff Jorda med et øredøvende brak, sprengte ut et gigantisk krater, kastet store mengder støv opp i atmosfæren, og skapte en voldsom flodbølge.

Oversvømmelser, skogbranner, jordskred og andre naturkatastrofer drepte for fote. Deretter kom en lang og kald «kosmisk vinter». Støvpartikler som hadde spredt seg over store deler av jorden stengte for solens livgivende stråler. Fotosyntesen stoppet opp. Temperaturen falt. Livet ble uutholdelig. Individer i hopetall bukket under. Langt mer enn halvparten av artene på Jorda forsvant. I løpet av et geologisk øyeblikk.

Fiskeleret består av ørsmå leirpartikler som først ble kastet opp i atmosfæren, for deretter å sedimenteres i det azurblå kritthavet. Fiskene glimrer imidlertid stort sett med sitt fravær. Derimot er det «proppfullt» av grunnstoffet iridium[3]. Iridium hører med til de mest sjeldne metallene på Jorda, men det forekommer i større mengder i meteoritter.

Det er også grunnen til far og sønn Alvarez i 1979 foreslo at leirlaget var dannet i forbindelse med et meteorittnedslag, og at eksplosjonen førte til en miljøkatastrofe, hvor store deler av plante- og dyrelivet forsvant på kort tid.Nedslaget forårsaket en gigantisk støvsky, og sedimentene fra denne dannet et tynt lag med mye større konsentrasjon av iridium enn det som ellers er vanlig å finne.

Fiskeleret markerer og definerer derfor grensen mellom kritt og tertiær. Tilsvarende lag finnes også andre steder i Danmark, og også flere andre steder på kloden. Ett av disse stedene er Gubbio i Appenninene i Italia hvor Walter Alvarez først studerte det tynne leirlaget på overgangen mellom kritt og tertiær. Det var her han tok prøver av leirlaget og sammen med faren oppdaget det unormalt høye iridiuminnholdet. Det var med andre ord i Italia at grunnlaget for meteoritt-hypotesen ble lagt.

Litt detektivarbeid

Ved Høyerup gl. Kirke er det ikke noen vits i å lete etter Fiskeleret. Det ligger høyt over stranden. Heldigvis er det flere muligheter til å komme tett på det tynne laget. Det gamle kalksteinsbruddet ved Holtug er et slikt sted. Det er bare å ta beina fatt. Langsetter klippene er det en smal sti på utsiden av det bugnende jordbrukslandskapet. Underveis passerer vi også et kalksteinsbrudd som er i drift. Det vitner om at de 60-70 millioner år gamle bergartene også har kommersiell verdi.

Bruddet ved Holtug ble nedlagt i 1972 og er delvis gjengrodd. Danskene mener selv at det er en naturperle og skryter av floraen og faunaen. Små stier gjør adkomsten enkel.

Holtug ser ut til å være et perfekt sted å lete. Grensen mellom Skrivekrittet og Bryosokalken ligger slik at det er fullt mulig å krype langs grensen. Krype er det rette ordet, for det harde kalksteinslaget avsatt i tertiær ligger som en bred brem over det myke kalksteinslaget avsatt i kritt.

Noe leirlag er imidlertid ikke å se. Det yngre laget ligger rett på det eldre laget. Her er det nødvendig med detektivarbeid. Derfor tar vi oss god tid og undersøker meter for meter mens hodet stanger i Bryozokalken.

Under oss ligger skredmassene fra hundreder og tusener av år med forvitring. Det gjelder ikke å begynne å skli på disse. I beste fall blir det svært ubehagelig. Samtidig krysser vi fingrene for at det ikke skal løsne store blokker med stein og falle i hodet på oss. Ikke små blokker heller, for den saks skyld.

Til slutt får vi lønn for strevet. Det er ikke et ti cm tykt lag som åpenbarer seg, slik det står i bøkene, i stedet finner vi et lag på en halv cm. Smaks- og tyggetesten avslører at Fiskeleret er funnet. Smaken er eiendommelig. Konsistensen er seig.

Men smaken er nok bedre enn den fra nedfallet av støvet og asken som meteorittnedslaget skapte og var årsak til at den geologiske perioden kritt ble avløst av tertiær.

Fiskeleret bekreftet mistanken

Det sensasjonelt høye iridiumnivået i det én cm tykke leirlaget i Gubbio beviste ingenting. Det kunne være en lokal effekt. Walter Alvarez trengte derfor en annen lokalitet hvor grensen kritt-tertiær er eksponert for å ta prøver og analysere dem. Men han hadde ingen anelse om hvor han måtte dra. Turen gikk derfor først til biblioteket. Det tok imidlertid ikke lang tid før han forstod at grensen var godt eksponert i Danmark og at det også her lå et tynt lag med leire presis på overgangen mellom de to geologiske periodene.

Analysene fortalte at iridiumnivået i leirlaget var 160 ganger større enn bakgrunnsnivået. Det danske Fiskeleret viste derfor at iridiumanomalien slett ikke var begrenset til en italiensk lokalitet. Far og sønn Alvarez fikk sin første indikasjon på at anomalien var et globalt fenomen.

Den 6. juni 1980 ble artikkelen som kastet nytt lys på mysteriet om hvorfor dinosaurene døde ut publisert. Samtidig var den begynnelsen på Stevns Klints vei til verdensberømmelse. Neste år forventer vi at de kritthvite klippene med det tynne leirlaget også kommer med i Verdensarven. De fortjener det.

Turbeskrivelse

Stevns Klint ligger en drøy times kjøring (70 km) sør for København på øya Sjælland. Det er bilvei helt frem til museet, og klippene ligger et langt steinkast fra parkeringsplassen. Det er et lite serveringssted på stedet.

Geofunn i nærheten

https://geofunn.no

Marmor i Kongens København

Klint