Geologisk forklaring av lokaliteten
Beiarn grotteklubb har gjennom flere tiår tilrettelagt Rønnåhøla for at besøkende skal få et lite innblikk i grottene i Beiarn. Jeg har, i en masteroppgave avlagt ved Universitetet i Bergen, kartlagt flere kilometer av grottene i området. Både professor Stein-Erik Lauritzen og medlemmer av grotteklubben har gitt meg god hjelp i arbeidet.
Gråtådalen er en strøkdal i kaledonske omdannete bergarter, hovedsakelig glimmerskifre og marmor tilhørende det aller øverste skyvedekket. Dalen er en u-dal, med en v-dal – ett gjel av varierende størrelse – i bunnen. Gjelet er størst i den nederste delen av Gråtådalen. Her drenerer elva Gråtåga ut i Beiardalen. At gjelet er innskjært i u-dalen vises tydelig når vi kommer opp i dalsiden. Da ser vi at den gamle dalbunnen som hyller i lia på begge sider av dagens dalbunn.
Marmoren gir opphav til landskapsformer som vi kaller karst. Forklaringen er at bergarten er lettoppløselig i svakt surt vann, Den karstformen folk flest kjenner er huler, eller grotter, og de fleste grottene her i landet finner vi i Nordland.
Den firkantete åpninga på Rønnåhøla gjør at den minner om en tunnelinngang. Den spesielle formen skyldes to lokale sprekkesett som står nesten normalt på hverandre. Dette, samt frost og tine-prosesser, gjør at inngangspartiet vitrer raskere enn selve grotta.
Lengre inn i Rønnåhøla kan du se den opprinnelige formen på passasjen. Denne er mer avrundet i taket, og med steile vegger. Glimmerskiferen stopper grottedannelsen mot øst. Bekken Rønnåga renner derfor her ut igjen i dagen, og Rønnåhøla er altså en kilde.
Slike kilder er også typiske for karstområder. Rønnåhøla er en del av grottesystemet Nedre Rønnåsystemet som er ca. 2,5 km langt. For å besøke dette systemet trenger du å være i lag med kjentfolk og ha ordentlig grotteutstyr. I selve Rønnåhøla kan du gå inn på egen hånd. Fossen stopper deg et stykke inn.
En større utilgjengelig passasje fra Geitrønnåhøla slipper dagslys inn i grotta. Dette er en tørrlagt grottepassasje. Rønnåga rant først ut gjennom Geitrønnahøla, deretter ned i Rønnåhøla, og til slutt tok vannet en ny vei, litt lengre inn i bergmassen der elva renner i dag.
Grottedannelsen pågår fortsatt.
Fossen du ser er ni meter høy, med en ca. tre til fire meter dyp jettegryte i bunnen. Marmoren er nokså uren, blant annet med granittintrusjoner og kalksilikatbånd. Disse urenhetene danner lokale barrierer. De utgjør erosjonsbasis og bestemmer nivået på hvor langt ned grottegangene eroderes ut.
Det fins flere slike terskler innover i grottene her. De fleste er altså lokale, men mer regionale erosjonsbasiser kan også bestemmes ved å kartlegge grottene. Da måler vi grottene opp med kompass, avstandsmål og hellningsmåler, samt at vi registrerer og tegner passasjemorfologi og andre detaljer inn og lager kart ut fra dette.
I arbeidet med mastergraden fant jeg flere slike erosjonsbasiser, og jeg tolket dem til å være knyttet til utviklingen av dalen utenfor. Grottesystemet Rønnåhøla, og andre grottesystem langs samme dalhylle, viser tydelig at de har utviklet seg i takt med erosjonen av gjelet i utløpet av Gråtådalen.
Litteratur:
Stein-Erik Lauritzen: Grotter; Norges ukjente underverden (2010), Tun forlag.
Utgangspunkt
Rønnåhøla ligger i Gråtådalen i Beiarn kommune, ca 10 mil fra Bodø.
For å komme til Gråtådalen kjører du først til Storjord i Beiarn, enten via FV812 fra E6 sør for Rognan, eller fra Bodø via Saltstraumen (FV17) og deretter FV812 gjennom Misvær til skilt ved Vesterlia, deretter FV813 over til Storjord. Videre fra Storjord langs FV494 oppover Beiardalen ca 16 km, til kryss med skilt til Gråtådalen og grotter. Fra krysset er det ca 3 km til Løvstadbrua med skilt til Rønnåhøla. Det er ca 250 m å gå fra veien. Beiarn grotteklubb har lagt opp sti, satt ut informasjonstavle og satt ut benker. Grotta kan du følge ca 25 m inn, med ei enkel bru over Rønnåga, og inn til fossen. Det vil alltid være kjekt med ei lykt på turen, på dagtid er det akkurat nok lys til at du klarer deg uten.