Geologisk forklaring av lokaliteten
I den innerste delen av Varangerfjorden, ved sjøkanten på sørsiden av Selesnjarga (Selesnjárga/Agnsnes), ligger en verdensberømt forekomst av et konglomorat som er kjent som Bigganjargatillitten.
Konglomeratforekomsten ble fredet 6. januar 1967.
Konglomoratet er grått, usortert og uten lagdeling. Bruddstykkene i konglomoratet består av ulike bergarter som varierer i størrelse fra smågrus til steiner på flere titalls desimeter, bruddstykkene er tildels kantete, til dels avrundet. Noen av steinene i konglomoratet har glatte overflater med fine striper eller riss. Konglomoratet ligger med knivskarp kontakt på en lys kvartssandstein. Overflaten av sandsteinen har tallrike furer, noen parallelle med hverandre, mens andre krysser hverandre.
Balthazar M. Keilhau omtalte konglomoratet for første gang i skrift i 1844. Han mente det måtte være fra devontiden. Hans Reusch kom i 1891 med en meget godt dokumentert beskrivelse av konglomoratet. Reusch oppfattet konglomoratet som forsteinet morenegrus “…fra en periode meget ældre enn ‘istiden’ ” og mente at konglomoratet og “sandstensstrøget i Øst-Finnmarken” forøvrig kunne være fra kambrosilurisk tid. Rusch viste til den store likheten konglomoratet har med kvartærtidens morener og mente furene i sandsteinen under var skuringsstriper, laget av steiner frosset fast i sålen av en isbre i bevegelse. Olaf Holtedahl påviste i sine arbeider fra 1918 og 1931 og Sven Føyn i et arbeid fra 1937 at istidskonglomoratet på Oibaccanjarga, “Reuschmoren, og resten av lagrekken ved Varangerfjorden og i Tana-distriktet er av seinprekambrisk alder. Holtedahl viste også at den forsteinete morenen, tillitten, ligger på en markert inkonformitet som er dannet ved erosjon i en meget eldre sandstein som under varangeristiden allerede var en fast og hard bergart.
I den innerste delen av Varangerfjorden, ved sjøkanten på sørsiden av Selesnjarga (Selesnjárga/Agnsnes), ligger en verdensberømt forekomst av et konglomorat som er kjent som Bigganjargatillitten.
Bigganjargatillitten tilhører den eldste av to tillittformasjoner i Finnmark. En rekke geologer har i løpet av årene etter siste verdenskrig studert både Bigganjargatillitten og de øvrige istidsavsetningene fra neoproterozoikum ved Varangerfjorden og Tanafjorden. Noen har ment å vise at Bigganjargatillitten ikke er dannet som morene, med de aller fleste studiene har bekreftet Reuschs oppfatning fra 1891. Begrepet “varangeristiden” en vel kjent over hele verden, ikke minst i diskusjonen om jorda under istider i siste del av prekambrium var helt dekket med is, som en “snøballjord”. Bigganjargatillitten er i det internasjonale stjernesjiktet blant verdens mest severdige geologiske lokaliteter.
