Geologisk forklaring av lokaliteten
Denne broen er belagt med tilskårne steinheller av varierende herkomst. Mesteparten er som navnet sier marmor. Ved nærmere ettersyn viser det seg at denne marmoren kommer fra Norge. Nærmere bestemt fra Oslofeltet, fra Gjellebekk ved Lier i Buskerud.
Denne marmoren er en kalkstein av silurisk alder som har gjennomgått kontaktmetamorfose da Drammensgranitten intruderte området i permisk tid. Bergarten er lys brunlig grå av farge, er full av fossiler og har mange uregelmessige, mørkere bånd og årer. «Årene» er stylolitter, dvs. oppløsningsstrukturer pga. høyt trykk/høy temperatur der silisiklastisk materiale (leirpartikler) er anriket.
Fossilene i marmoren består av store mengder brachiopoder (armfotinger) av typen Pentamerus, kolonikoraller som Catenipora (kjedekorall) og Favosites (bikakekorall), kalksvamper og enkelte blekkspruter. I Oslofeltet har denne bergarten gått under navnet «Pentameruskalk», men den moderne betegnelsen er Rytteråkerformasjonen. På Østlandet har denne kalken hatt en økonomisk betydning ved at den har blitt brent og omdannet til industriell «lesket kalk». Den har også blitt knust til kalkpulver og brukt til jordforbedring (kalking av dyrket mark).
Steinhellene på Marmorbroen blir hele tiden utsatt for mekanisk slitasje og har siden nedleggelsen for rundt 250 år siden utviklet et kraftig relieff. Gjellebekkmarmoren er nemlig ikke av særlig god mekanisk kvalitet, noe danskene har oppdaget lenge etter at både hellene ble lagt ned, og ikke minst siden Marmorkirken («Frederiks Kirke») ble ferdigstilt på slutten av 1800-tallet. Den nedre delen av kirken er bygget av Gjellebekkmarmor, mens de øvre delene består av Fakse kalksten og Ölandssten, sannsynligvis av bedre mekanisk kvalitet. Man kan se tydelige skader og oppløsningsstrukturer i den ganske grove marmoren i kirkens grunnmur og søyler.